Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





fredag 31. august 2012

123

(31. august: Forgjengeleg II)



















Eg syng kråkekorp-songen, åtseletar-
oden mens eg fortærer
arbeidsdagane dine som innvollsorm
snyltar på deg og buktar meg
i velvere mens du går på akkord
med tida på vegen mot frelse
og gir blodet og kroppen din til meg

eg sel deg helgene dine for draume-
restar og vekslepengar og syng
kråkekorp-songen, hyenehyl-
hymnen, miskjent av skjønnarane
som aldri har tatt til takke
med bederva røyndom, men har feita seg
på å pushe eskapisme

eg syng kråkekorp-songen, rottebol-
bluesen og fordøyar dei spiselege restane
av fåfengda di og forlet deg
tom som eit kråkebolleskall og skjør
som ei sjømus, aldri har eg vori
så blank i pelsen, så feit i fliret
som når eg syng kråkekorp-songen:

forgjengeleg, forgjengeleg

torsdag 30. august 2012

124

(30. august:  Forgjengeleg)




 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 


Da prestene ga meg vann, visste jeg at verden bare er en
svært kort brygge,og at man ikke må frykte dypet under.
 
Sasja Stanisic: Hvordan soldaten reparerer grammofonen
 
 
Epålettar av haustlauv
på skuldrene:
eg er generalen
av forfallet,
av det som rotnar,
skrumpar og tørkar inn,
utan marg og kjerne,
berre daud kalk eller cellulose
 
eg er herostratisk berømt
for tapperheit og dårskap
når eg leiar troppane mine
i sjølmordsåtak
på tida, troppane mine,
dei tørre stråa
som grin med regnet,
gnukkar mot vinddraget
og haltar til knirkande tonar,
dei klirrande beingrindene
og knasande ryggskjolda som kvesar:
ein gong, ein vår
marsjerte vi side ved side
i tette kolonner
fram gjennom landskapet,
bortover glennene, erobra
all fruktbar mark,
åt alt som kunne etast
 
no går eg utan hæren min
gjennom skogen
og lar regnet klistre
det visne lauvet fast til meg
mens vinden drysser det over livet,
over tida. Det forpliktar
å vera høgt dekorert
av forfallet, forgjeves 
kjempar eg
for alt det forgjengelege.
 


onsdag 29. august 2012

125

(29. august:  Overleve)



















Det er eit hardt,
hardt hav,
det gir ikkje etter
for noko.

Baugen høgg
djupe hakk,
men havet regrupperer
i kjølvatnet
utan eit merke,
utan eit arr
etter meg.

Kunsten
er ikkje å vinne
over havet,
men å få landkjenning
til slutt.

tirsdag 28. august 2012

126

(28.august: Feig fredlaus)


















Tunhovdskrubben
hadde ei klunkehelle
som varsla
når det kom folk.

Når sjukdomen
blir for nærgåande,
etterlet eg ho aleine
og rømmer til skogs.

Fredlaus i eige hovud
held eg auge med prøvesvara
på god avstand

vurderer når det er trygt nok
å vera til stades og ta fatt
på enno ein kvardag.

mandag 27. august 2012

127

(27. august: Dagane som blir borte)



















Eg ber sand
i hendene, dagane glir
mellom fingrane,
eg veit ikkje kor mange
eg har att, er redd
for å miste balansen
eller bli skumpa til
og hendene har så mykje
dei skulle ha gjort.

Eg legg dei varsamt frå meg
for å stryke deg over håret,
halde deg i handa eller bera
det tyngste du slit med
eit lite stykke av vegen.

Så får det så vera
om noko blir liggande att
når eg skal samle
dei saman.

Dei er så lette
å bera, dagane, så lette
at dei er tyngre
enn noka bør.

søndag 26. august 2012

128

(26. august:   Gamle kvinner)



















                                                                           For Gunvor (1922 - 2000)

Gamle kvinner
forsvinn som gamle kniplingar
blir borte
i gulna tilvere
etne av midd og møll,
nokre få trådar
er dei gule knoklane,
alt

Gamle kvinner
forsvinn som treverk
overgitt til sjøen, sola,
stranda, grå forsteina hender
med harde knuvar,
kvistknutar er det alltid
på treverk som må
tåle alt.





lørdag 25. august 2012

129

(25. august: Svevefuglar og flygefiskar)



















Da du let orda henge
i lause lufta,
datt dei til marka

det hjelpte ikkje
at du gret, at du sette
grønne og raude fjør
i enden på dei
og slo dei til vers
som badmintonballar

svevefuglar og flygefiskar
blei dei ikkje,
men sokk i tårene dine
og blei liggande på havsens botn
som forskrudde konkylier
som song

om draumen
om svevefuglar og flygefiskar
da dei blei skylla opp på land
og lagt inn til eit øre
som ikkje forstod

eitt ord.

fredag 24. august 2012

130

(24. august: Det er berre vinden)



















Det er berre vinden,
seier eg
når du ser at eg vassflyt
i auga

vinden
og ei og anna springflo
i hjartet.

torsdag 23. august 2012

131

(23. august: Eg får ikkje skikkeleg tak på skyggen min)

Kvifor forlet du meg, bror?
På veg inn i lyset
seinkar du stega og legg deg
lengre og lengre bak meg

som om du ønsker å vera
den siste rota
som bind meg til jorda

men når eg er komen velberga
gjennom lyset,
spring du på lydlause føtter
framom meg, mørkret til møtes
for å fortelle

eg treng ikkje frykte.
Ein augneblink
er vi den same, bror:
midt i lyset og midt
i mørkret.
 

onsdag 22. august 2012

132

(22. august: Askeladd)


 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Eg har gått i mange gater,
eg har gått frå kryss til kryss,
eg har samla mangt på vegen,
frå ei krone til eit kyss.
Med ei heil prinsesse følgde halve kongeriker med,
men ein Askeladd treng meir enn det.
 
Eg har klatra mange åsar,
eg har kryssa elv og fjell
heilt frå Soria til Moria,
øst for morgon, vest for kveld.
Eg har samla jomfruhinner, vunni alle damers gunst,
men blei aldri lykkelig av brunst.
 
Askeladd, Askeladd, kva var det du fann?
Eg fann ein ivrig gutt, men ingen mann.

 
Eg har gjømt meg bakom dører,
hoggi hovudet av svin,
prøvd dei fleste styrkemiddel
i frå dop til brød og vin,
men prinsessa som eg berga, ho var slettes ingen gud,
berre gule bein bak skinn og hud.

 
Askeladd, Askeladd, kva var det du fann?
Eg fann ein ivrig gutt, men ingen mann.
Askeladd, Askeladd…
Eg fann ein bitter konge, utan land.

 
Eg sit gjerne svart i grua,
eg kan gi bort alt eg har,
etter festen i palasset
tar eg staven min og drar
med mi undring og mitt jubelrop: Eg fann, eg fann, eg fann
stien fram til neste himmelrand.

 
Askeladd, Askeladd, kva var det du fann?
Eg fann ein ivrig gutt, men ingen mann.
Askeladd, Askeladd…
Eg fann ein bitter konge, utan land.
Askeladd, Askeladd…
Eg fann ein sti til neste himmelrand.

tirsdag 21. august 2012

133

(21. august: Sommaren 2012)



















Den demente sommaren
kom stavrande
lenge etter
etter at han skulle vori her,
varmar lufta
så mykje han maktar
i løpet av dagen,
men må tidleg
til sengs.
Nettene
er kalde.
Han frys på leiet
av visnande strå.
Dette er ikkje
nokon blivande stad,
murrar han,
 og hastar sørover att.

mandag 20. august 2012

134

(20. august: Gulliver si erkjenning)























Hesten snakkar
med ørene.
Eg står og ser på
det han seier,
trekker sjølv på ørebrusken,
men maktar ikkje
å gjera meg forstått.

Like desillusjonert
som Gulliver
må eg innsjå
at mennesket
er ein primitiv skapnad.

søndag 19. august 2012

135

(19. august: Om romfolk og heroinassistert behandling)














Det landet eg bur i
er så stort
at det ikkje har plass
til fleire.

Det landet eg bur i
er så rikt
at det ikkje har noko
til overs.

Det landet eg bur i
er så likeverdig
at det er meir moralsk
å stjele frå andre

enn å tigge.

lørdag 18. august 2012

136

(18. august:  Ny diagnose)
























Kven støkk mest:
fuglen på nattekvist
eller eg som går
i mine eigne tankar
om kva som skal skje no,
etter dei nye prøvene

i det han brasar opp
slår hjartet mitt
nokre raske, livredde
vengeslag

før det går opp for meg
at det som flyktar
ikkje er farleg

men det som trykker
i seinsommarnatta
veit eg ingenting om.
Eg går vidare
inn i halvmørkret,
har ikkje anna val.

fredag 17. august 2012

137

(17. august: Feels like coming home)
Theodor Kittelsen: Soria Moria
















Den første måten
er å koma heim
saman
frå ei kortare eller lengre
reise, handletur
på butikken eller ferie
og raskt sjekke om alt
er ved det same
som da vi for,
om graset har vakse,
om lufta i fråveret vårt
har materialisert seg
som fint støv
på alt som var livet vårt
da vi låste døra
og forlet det
for ei stund.

Den andre måten
er å koma heim
aleine
til tomheita
ved at ho ikkje er der
men ligg i ei seng
på sjukehuset
for ny behandling,
koma heim med angsten
og uroa som nøkkel
til det oppstykka samveret vårt
i visittidene utan å registrere
om graset har vakse
men konstanterer at lufta
er fri for surstoff.

Den tredje måten
er å koma heim
til ho
og det første eg seier
er: har det gått bra
mens eg var borte, ingen
feber, og hunden vår
hoppar og dansar og kvin
fordi dei ikkje har sett kvarandre
på nokre dagar.
Mi eiga glede
kjem tuslande etter
og legg seg langsamt
til ro i brystet.

Og alt kjennest det
som å koma
heim.

torsdag 16. august 2012

138

(16. august: Triptykon)

Salvador Dali




















Kall meg: O. Ringen,
byrjinga og slutten.
Den stadbundne vagabonden.
Eg har gjennomtrekk
i sjela, men sansar alt
som bles og flyg
gjennom meg.

Kall meg: Null. Halvparten
av den digitale koden, i beit
for ein strek i rekninga
som får harddisken mitt til å fungere
i logisk påfølgande sekvensar.
Eg ventar på å bli noko meir
enn meg sjølv
og summen av to.

Kall meg: OG. Bindeleddet
mellom likeverdige ting.
Den sideordnande konjunksjonen
som balanserer vektskålene
fortid og framtid i sann tid
med ansvaret for at alle får sitt.

Kall meg: Kva du vil.
Eg kjenner ikkje den karen
godt nok til å forståkven eg var
og vita kven eg skal bli.
Til det har eg gått for mykje i ring,
hatt ansvar for for mange
og dei vilkårlege gjerningane mine
er berre dårskap og einsemd.

onsdag 15. august 2012

139

(15. august: Draumen om den største ørreten)


















Den største ørreten
finnest der ute
i det grunne fjellvatnet

i time etter time
prøver eg å lokke han,
lure han

til å bite på sluken
eller oterfluene eller gå
i garnet eg set for natta

men enno
har eg ikkje fått han,
den største

berre dei små,
halvstore og store, enno
har eg draumen

å glede meg over
at han går der ute og ventar
på meg

til neste sommar, at endeleg...
dei små går i panna, dei halvstore
og store saltar eg på

for å legge til rak
seks uker før jul.
Men draumen om den største

ørreten
blir aldri fortært
av kvardagen.

tirsdag 14. august 2012

140

(14. august: Tilfeldig møte)

















To svarte strekar
mot den uendelege
myra. Sakte
kjem dei hitover,
men vinglar
hit og dit.

Eg går dei til møtes,
viser dei
kor dei skal gå
for å treffe
målet.

Påfallande
at dei einaste
eg møter
er ute av kurs
og på villstrå.

mandag 13. august 2012

141

(13. august: Utan dekning)


















No
kan ingen
nå meg.

Berre ein
veit
kor eg er.

Og månen
seier
ingenting.

søndag 12. august 2012

142

(12. august: Sporlaus)
Mann og hest på Krakavadmyran


















Han som går utanom
veg og sti
må kunne lesa terrenget
og kodespråket
til vegetasjonen
for å finn den beste
kursen, ikkje den kortaste,
ikkje den raskaste,
men den som leider vandraren
til målet med krefter att
til neste etappe.

Sjølv i opne fjellet
legg den sølvgrønne vieren
feller for fot
og dei lysegrønne halla
er tung av myr
og væte, dei grå flekkane
er anten røys eller leire
og berre dei gulbrune
tørrrantane ber meg lett
utan å svikte
under foten.

Har eg valt rett lei
syner det ikkje
eit einaste far
etter meg.

143

(11. august: Naturleg dialektikk)



Men fisk blir det for den som ikkje gir seg















Nordvesting.
Dårleg fiskebett.
Korpen i Krakavadnuten
har funni sloget
eg kasta til han.
Rå og røff
bannar han likevel
mens traneparet
nord i myra
spankulerer høgtidssame rundt
og repeterer
dei samme tre tonane
på basun
morgon og kveld.
Ingen vil vita om
at dei lærer dei to ungane sine
å spidde småfrosk og mus
med det smekre nebbet.

144

(10. august: Som meg)
Himmel og flyttblokker på Bjornestangen


















Eg kjenner denne kursen
utan kart og kompass,
eg går etter høgdene og nutane
og kryssar myrene
og dei T-merka slepene
med vandrarar på veg
til og frå dei varme hyttene
i fjellet.

Eg slår opp teltet
utanfor rekkevidde
for andre enn einstøingar
og dei forsinka tankane
som aldri når fram tidsnok
i kvardagen, men kjem tuslande
etter meg hit
fordi dei veit
dei kan finne meg
aleine.

Aleine med fjellet
har eg berre meg sjølv
å stole på,
mine eigne førebuingar
og min eigen dugleik
i å overleva
som meg.

Han som aldri
lengtar etter andre menneske
skal gå ei veke i fjellet
utan å møte andre
for å lære seg
kor liten han er.

145

(9. august: Hysj)
























Teltduken
er ei trommehinne
for vinden
forsterkar
kvart lille blaff
som om eg
er midt i ein storm.
Mange små ting
blir større
enn dei er.

146

(8. august: Med kløvhest)



Kort rast på Skrovet: Reidar og Bjørkestjerna





















Eg er vant
til å bera
tungt,
å planlegge lasta
ut frå terreng
og avstand.

Blikket festar eg
på neste skritt
og kalenderside:
behandling, prøver
og svar.

Her går eg
med heva hovud
i eit hol i tida
og nynnar og drøftar
fenomenologien og sjukdomen
sitt vesen
med meg sjølv
og hesten som følger
i fotefaret mitt
og ber meir
enn eg maktar.

Med blikket
følger eg rypefalken
som stiller over eit musebol
i Krakavadmyrane.
Nett no er eg ikkje
mitt eige dyr.

tirsdag 7. august 2012

147

(7. august: På vidda)























Det er det same  lyset
men nede i dalen
er det ein tøyeleg baldakin
spent mellom fjelltoppan

her er det den næraste
av dei sjuk himlane,
ein ferniss på firmamentet
ei hinne av lakk
som limar tilveret fast
til ingenting

her kan eg snu meg
i alle retningar
utan å snuble i anna
enn lyset.

mandag 6. august 2012

148

(6. august: Kvardagen)




















Den vesle smerten
grev umerkeleg bort fundamentet
for kvardagen.

Når det store raset
går er det fordi den vesle smerten
har endra vilkåra

for livet.
Om eg kjenner etter
er den der

men eg kan ikkje
kjenne etter. Eg har ein kvardag
å overleva.

søndag 5. august 2012

149

(5. august: Undersida av horisonten)



















Det finnest alltid
ei anna verkelegheit.
Ryggsvømmarbillen vandrar rundt
på hinna mellom vatn og luft

med ryggen mot det mørke
dynnet og buken
mot lyset.

På undersida av horisonten
jaktar han på bytte
i himmelen.

Den blinde veit ikkje
kva han ser
for livet med
eller utan sjukdom
er ikkje kompatibelt,
to program
som ikkje kan avkode kvarandre.

Ryggsvømmarbillen
bryr seg ikkje om
kva som er opp
eller ned, berre om
å vera til.

lørdag 4. august 2012

150

(4. august: Usårleg)

"Det var en flukt, og som alle virkelige flukter var det en flukt fra meg sjøl."
                                                               Asli Erdogan: Den mirakuløse mandarin


Eg reiser
for å finne
meg sjølv

eller reiser eg
for å unngå
å bli elska

for å forbli
usårleg.

fredag 3. august 2012

151

(3. august: Erfaring med smerte)




















Plastrar kneet
og albuen.
Du gret ikkje

sjølv om du tryna
på sparkesykkelen.
På seks år

har du lært deg
at smerte
er noko som går over

men krev handling.
Sårvasken svir
men hindrar infeksjon.

Deretter
blir alt berre betre.

torsdag 2. august 2012

152

(2. august: GPS)


















Finne beinvegen
til deg.
Global Positioning System
viser meg kor du finst
og gir meg to val:
kortaste
eller raskaste veg
til deg.

Det er slutt
på blindvegar, avvegar
og omvegar
og alle opplevingane
som tok tid
men gjorde meg
til den eg er.

Eg ser på den todimensjonale skjermen
og vel ein annan veg
i fleire dimensjonar.
Så får du heller leva med
at eg forandrar meg
og kjem litt for seint.

153

(1. august: Vegarbeidar)

Dei dukkar opp
av asfalten,
små, gule flekkar
som vi kjører lydig utanom,
ikkje av respekt
for dei, men av angst
for steinsprut, djupe hol
og utslett av nylagt asfalt
og riper i lakken.

Når det regnar
står dei nesten stille,
håpar at det skal vera rom
for dei mellom dropane,
men i gråveret
er dei fluoriserande
og lyser for seg sjølv
og oss som er tilstades
ein augneblink

til dei senkar armen
og med ei galant feiande rørsle
byr oss opp til dans,
men som dei alltid avviste kavalerane
dei er, vinkar dei oss vidare,
kastar eit hoverande blikk
etter oss før dei vender seg
for å stoppe
ny vegfarande

og utolmodige
hastar vi vidare
for vi skal så langt
og vi skal rekke så mye
og vi har overflod av alt
med unntak av tid.