Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





mandag 24. desember 2012

8

(24. desember: Jul)

 
I natt
har nissen vori her,
men den gaven
vi ønskar oss mest av alt
ligg ikkje under treet,
oss er ingen frelsar født,
knapt nok ein medisinsk
mirakelkur, det vi har fått
er ein sekk full av sorg.

Det er ikkje gråten
som gjør meg raudøygd,
det er avglansen
av den sola eg trur på
bak himmelranda.
Vi har ein einaste gave
som betyr noko;
at vi er saman
i mørketidslandet.
Lagt inn av kl.
Etiketter: , , , ,

1 kommentar:

  1. Unknown24. desember 2012 kl. 13:14

    Vi prøver å feire jul som vanlig. Men vanlig blir den likevel ikke. Heldigvis har vi barnebarn som har nok med å ta inn over seg alt som skjer. Bestefar er litt stiv i ryggen, men mye av tida blir tilbrakt på golvnivå. Kona mi er enestående flink til å nyte jula. Av og til får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke greier å gå meir opp i feiringa.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)